Voksen? Jeg?

På vei inn i de voksnes rekker…

Når blir man voksen? Ved hvilken alder inntreffer voksenheten? Når vet man at man er i ”de voksnes rekker”? 

For små to år siden gikk det opp for meg at min storesøster, som er to år eldre enn meg, hadde begynt å bli voksen. Voksen i den forstand at jeg syntes at hun ikke klarte å være like barnslig lenger, ikke tolererte like mye lengre, ikke kunne se så mye gjennom linjene, ikke ville være med på så mye tull og fanteri, eller hvis noen sa noe ”stygt” om annet eller andre så var ikke det bra. Jeg husker at jeg sa til henne at hun var blitt kjedeligere!! (Unnskyld Solveig!)

Denne uka her gikk det så opp meg for meg, at nå var det min tur å komme i den ”båsen” som jeg selv hadde satt min søster i. Det har nok skjedd stille, sakte, men sikkert uten at jeg har lagt så mye i det, eller lagt så mye merke til det (bevisst eller ubevisst er usikkert). Men NÅ, har jeg kommet til det punktet at jeg ikke tolerer like mye barnslighet, uforskammethet, tull og fjas som for et, to år siden. Oi sann, Hanne, du er visst kommet inn i ”de voksnes rekker” – et udefinerbart uttrykk, men likevel en ”tilstand” som man av og til befinner seg i, i mere eller mindre grad. 

Dette henger jo godt sammen med det jeg har lært i sykdomslæren at hjernen er fullt utviklet i alderen 23-25 år, hvis det nå er hjernen som bestemmer voksenheten! Men enda har jeg noen gode år foran meg, da læreren fortalte at man er kroppslig og fysisk på topp når man er omkring sine 30 år. Det som kommer etter at jeg runder de tre første tiår, tar jeg når den tid kommer! 

Grunnen til disse skrevne ord, det som fikk meg til å innse at jeg selv var blitt mer ”voksen”, er de tre siste undervisningsdager jeg har hatt på skolen denne uka. Flere av mine klassekammerater har visst en slik barnslighet, respektløshet, uforskammethet, utakknemmelighet, manglende samvittighet og latskap de siste dager ovenfor undervisere, undervisningstimene og opplegget at jeg blir helt fra meg.. Og det har jeg heller ikke lagt skjul på, og jeg har sagt rett ut at det er for dårlig oppførsel, og ved et par anledninger har jeg også brukt ordet ”voksen”. MEN de får selv ta ansvar for sine valg og meninger, men når det går på personangrep, og det går utover mange andre i klassen så blir jeg virkelig provosert. 

Det endte opp med i dag at ingen(!) bortsett fra meg ønsket å komme til noen timer om organisasjon og ledelse, fordi de har andre ting å gjøre, fordi de ikke ser nytten med å lære dette, fordi de ikke kan forstå hvilken relevans dette kan ha for oppgaven vi skal skrive nå og levere inn om noen uker. Og riktig nok så hadde det ingen relevans for oppgaven vi skal skrive akkurat nå, men undervisningen omkring dette har stor betydning for å kunne kvalitetssikre våres profesjon etter endt utdannelse. Så er det visst at noen får litt problemer når de er ferdig utdannet, eller hva? Siden det kun var meg så valgte jeg å bruke min samvittighet, respekt og forståelse ovenfor underviseren (en ekstern) å forhindre at hun skulle kjøre helt opp til våres skole for å ha undervisning kun for en student; blir ikke mye gruppearbeid ut av det som hun hadde planlagt til våres timer i dag. Jeg kontaktet en av våre faste lærere og fortalte det som det var.

Jeg skal jo selvsagt ikke ta ansvar for de andre, og ha dårlig samvittighet ovenfor skolen og underviseren, når det er de andre i klassen som ikke orker å møte opp. Men sånn er nå en gang jeg, men skal også fra nå av bruke mine krefter på meg selv og min utdannelse i stedet for å bry meg om hvordan de andre kommer seg i gjennom sin utdannelse – men en dag så står de og er fysioterapeuter sånn som meg, og er representant for min jobbtittel også, og nåde dem om de bringer dårlig kvalitetssikring over våres profesjon, bare fordi de ikke orket å være med til undervisningen. Vi har faktisk mindre enn ET år igjen før vi skal klare å stå på egne ben. Og den undervisningen som det er lagt opp til i våres studieordning, er der fordi det er de redskaper vi skal ha med oss for å kunne utøve vårt fag. 

All denne negativiteten, surmulingen og barnsligheten de siste dagene har påvirket meg til å være veldig irritert, sur og oppgitt når jeg har kommet hjem om kvelden. Og det er ikke godt!  MEN jeg snur det om til noe positivt, og fra og med i dag kan dere skrive under på at Hanne har blitt VOKSEN, i alle fall når det kommer til slike saker! Og jeg har lært at jeg ikke skal la meg påvirke av så mye negativitet omkring meg, heller se det positive i ting. Det å bli voksen, for meg, handler mye om ha en åpen innstilling om mennesker, kultur, saker og hendelser, og ikke minst ta ansvar, ikke kun ansvar for seg selv, men også for andre rundt seg. Til sist så er det selvsagt viktig å være barnslig og gjøre merkelige ting innimellom, selv om man føler seg voksen, men helst ikke jevnt over tid, i alle fall ikke over tre undervisningsdager ;)